Fjordman

Hva gjøres med ikke-hvit rasisme?

Den norske bloggeren Fjordman gir sin tillatelse på forhånd til at alle som ønsker det kan kopiere, republisere, sende inn som kronikk eller leserinnlegg til avis, eller gjentrykke hele eller deler av alle mine norske tekster etter fritt ønske, så lenge du tilhører et demokratisk (ikke høyreekstremt) ståsted. Du kan også klippe og lime fra flere av dem, men ikke blande mine tekster med andres under navnet Fjordman, da jeg ikke lenger vil ha kontroll på hvilke meninger som formidles med min støtte. Dersom du blander mine tekster med egne skrifter, foretrekker jeg at du ikke nevner mitt navn. De som sender inn mine tekster til aviser kan bruke sitt eget navn, og dersom de ønsker det nevne at teksten gjengis med tillatelse av Fjordman. Det er hyggelig, men absolutt intet krav, dersom en referanse gis til min blog.



Den kenyanske viseminister for miljø, Wangari Maathai, som nylig fikk Nobels Fredspris, skapte bølger da hun påstod at AIDS var skapt av rike, vestlige land som et middel i biologisk krigføring for å utrydde svarte afrikanere. Den sørafrikanske presidenten Thabo Mbeki har tidligere hevdet at AIDS ikke skyldes Hiv-viruset, og at CIA samarbeider med legemiddelindustrien for å teste produkter ut på afrikanere. Mbeki har også sagt at kampanjer rettet mot seksualopplysning for å begrense sykdommen er et vestlig komplott for å fremstille afrikanske menn som uansvarlige. Uttalelsene er blitt forsøkt avfeid som misforståelser. Men er det uvesentlig at respekterte afrikanske ledere faktisk offentlig hevder at hvite mennesker fra Vesten driver biologisk krigføring mot svarte? Vil ikke slike uttalelser bygge opp et hat blant hundrevis av millioner av svarte mot de hvite som påstås stå bak dette? Er det i så fall akseptabelt?

Det er lite trolig at Maathai ville ha sluppet unna med å si dette dersom hun var hvit, og hevdet at onde svarte, eller jøder, eller kinesere pønsket ut grusomme sykdommer for å drepe hvite. Hun slipper unna med det fordi rasisme i utgangspunktet er definert som noe ”hvite” gjør. I høyden snakker man en sjelden gang om såkalt ”omvendt rasisme”, et uheldig begrep som indirekte bekrefter at rasisme er et hvitt fenomen, og dersom ikke-hvit eller anti-hvit rasisme finnes, er dette bare en reaksjon på hvit rasisme. Hvis man derimot går ut ifra at ikke-hvite kan være rasister og hvite også kan være ofre for rasisme, vil man gjøre en del interessante observasjoner.

Om man spør en gjennomsnittlig nordmann hva som der den største åpenlyst rasistiske organisasjonen i USA i dag, vil de fleste antageligvis svare en Hvit Makt – gruppe som Ku Klux Klan. KKK finnes helt klart fremdeles, men er heldigvis kraftig svekket fra sine glansdager, og dessuten fullstendig utstøtt av det gode samfunn. Det kan man dessverre ikke si om en svart gruppe som The Nation Of Islam. NOI ble grunnlagt av Elijah Muhammad. I tillegg til islams vanlige lære, bygger de også på Elijah Muhammads Message to the Blackman in America, der han blant annet hevder at hvite, eller ”djevler” som de ofte kalles, snart skal utryddes i et rasenes Armageddon. Den hvite rasen skal dessuten være kunstig fremstilt av en ond svart vitenskapsmann. Under Louis Farrakhans ledelse er NOI i dag en ganske stor organisasjon blant svarte amerikanere, med såpass stor innflytelse at svarte politiske ledere som Jesse Jackson nøler med å ta avstand fra dem. Det har nylig gått rykter om at popartisten Michael Jackson skal ha blitt med i organisasjonen. Fra før er rappere som Ice Cube medlemmer. I likhet med mange andre i det svarte rap og hip-hop-miljøet i USA, oser Ice Cubes sanger av hat mot hvite. Tekster med til dels åpenlyse oppfordringer til tortur og vold mot hvite finnes blant artister som kommer meget høyt på hitlistene eller til og med får priser, et fenomen som ville vært nærmest utenkelig motsatt vei. Den afroamerikanske mediepersonligheten Larry Elder hevder at i 90 % av tilfellene der episoder av voldskriminalitet involverer ulike raser, er offeret hvit og gjerningsmannen svart. Dersom kun en prosent av disse kan karakteriseres som rasistisk motivert, sitter man igjen med et tall som kan sammenlignes med det samlede antall såkalte ”hate crimes” som rapporteres i USA årlig.

Listen kan gjøres mye lengre. I India er det svært vanskelig for mørkhudede skuespillere å få jobb i TV eller film. I de fleste Bollywoodfilmer er heltene lyse i huda, mens skurkene og de latterlige karakterene er mørke. En del av dette bunner kanskje i hinduenes kastesystem. Imidlertid finnes mentaliteten sterkt i hele det Indiske subkontinentet uansett religion, også i muslimske Pakistan. Underlig nok synes mange av de samme inderne blant annet i England det er uheldig dersom deres barn vil gifte seg med hvite. Selv i Kina og Sørøst-Asia er mange sterkt opptatt av hudfarge. Tokyos populære borgermester har uttalt at innvandring kan true den japanske rases genetiske overlegenhet, mens afrikanske og noen ganger europeiske studenter i Kina og Korea har klaget over diskriminering. Arabere som Ibn Batutta kom allerede på 1300-tallet med nedsettende bemerkninger om personer med mørkere hudfarge, noe som tyder på at neppe alt dette kan skyldes påvirkning fra europeisk kolonitid. Det er fremdeles vanlig for arabere å omtale svarte som ”slave". Ville pakistanere akseptert millioner av afrikanere i Karachi, somaliere hundretusenvis av hinduer i Mogadishu eller kinesere at Beijing ble en hvit by? Hvite rasister flytter i alle fall ikke til Pakistan og klager over at de ikke liker brune mennesker. Fargede rasister, derimot, ser ikke ut til å ha problemer med å flytte til hvite land, selv om de ikke liker dem som bor der.

En lignende tendens som i USA kan faktisk observeres selv i lille Norge. I september 2001 meldte politiet at to av tre voldtektsmenn i Oslo hadde ikke-vestlig innvandrerbakgrunn, mens 80% av ofrene var norske kvinner. Samtidig sa man i Danmark at nesten 70 prosent av alle voldtekter det året var utført av etniske minoriteter. Kvinner i København klager over at de er redd for å ta taxi, etter en serie stygge voldtekter fra utenlandske drosjesjåfører. Den islamske muftien Shahid Mehdi i København sa nylig på dansk TV at kvinner som ikke går med slør delvis har seg selv å takke dersom de blir voldtatt. Muslimske innvandrere er kraftig overrepresentert i voldtektssaker i omtrent samtlige vestlige land. Det er nærliggende å tro at en del av dem oppfatter normalt kledde vestlige kvinner som ”hvite horer”.

18. februar 2004 rapporterte Dagbladet at blant barneran i Oslo var omtrent alle ofrene etnisk norske barn, mens nesten alle ranerne hadde innvandrerbakgrunn. 24. januar ble somaliske Saynab Mohamud intervjuet på TV2. Som tidligere gjengmedlem fortalte hun hvordan hennes foreldre og hennes muslimske miljø lærte dem opp til å hate kristne nordmenn. Hun ble slått hjemme dersom ett av ofrene de hadde overfalt og ranet hadde slått tilbake, fordi hun ikke hadde vunnet over den norske vantro. Hun fortalte om ekstrem aggresjon og vold brukt mot sine norske ransofre, og mente hun var heldig som ikke hadde drept noen.

Det kommer stadige små meldinger om norske elever som blir trakassert på skoler med en høy andel av ikke-norske. I et leserinnlegg i VG forteller en mann om hvorfor han flytter fra bydelen Holmlia i Oslo fordi deres 3 barn må kjøres til skolen hver dag hvis de ikke skal bli banket opp av ungdomsgjenger av utenlandsk opprinnelse. Da Benjamin Hermansen døde i 2001 og man mistenkte et rasistisk motiv, ble det arrangert fakkeltog og kampanjer mot rasisme. Stadig flere nordmenn lurer på hvorfor dette ikke skjer når nordmenn blir ranet, overfalt og i verste fall drept av innvandrere. Er livet til hvite norske barn mindre verdt? Er ”antirasistisk arbeid” bare interessant dersom man kan henge ut og sjikanere innfødte nordmenn? I så fall kan det tenkes at Per Sandberg fra Fremskrittspartiet har et poeng når han mener Antirasistisk Senter ikke bør motta millioner av skattekroner i statsstøtte.

Nordmenn flest er ikke en gjeng med rasister, vi er snarere dumsnille og naive. Rasister finner du derimot i kraftig undervurdert antall i innvandrermiljøene. Problemet med den ensidige fokuseringen på rasisme hos hvite er at det før eller siden vil skape irritasjon hos innfødte europeere. Dersom du gjentatte ganger ser at du selv eller ditt barn har problemer med visse innvandrergrupper, og samtidig opplever at all kritikk av dem stemples som rasisme, kan det før eller siden skape en likegyldig eller direkte fiendtlig holdning til hele den antirasistiske bevegelsen. Hva gjøres med holdningene bak det faktum at kun 0,7% av norskpakistanske kvinner gifter seg med en norsk mann, eller at innvandrere med positivt syn på norsk kultur omtales som ”kokosnøtter”: Brun utenpå og hvit inni? Det er på tide vi har en åpen diskusjon om at intoleranse går flere veier, ikke bare en heksejakt på hvite nordmenn og europeere.

posted by Unknown @ 10:22 PM