Tuesday, October 18, 2005

BRUCE BAWER: "Norges nye dhimmilov"

MERK: Den følgende teksten er skrevet av den amerikanske journalisten og forfatteren Bruce Bawer. Teksten er tidligere oversatt til dansk av Helle Merete Brix og publisert på Trykkefrihedsselskabet blog SAPPHO. Den gjengis her med tillatelse fra Bruce Bawer og Trykkefrihedsselskabet:


BRUCE BAWER: "Norges nye dhimmilov"

Den 19. april 2005, med minimal publisitet og etter tilnærmet fravær av offentlig diskusjon, ble en lov vedtatt av det norske Stortinget som med ett slag alvorlig begrenset befolkningens ytringsfrihet. Diskrimineringsloven, eller "Lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv.", ble foreslått av daværende kommunalminister Erna Solberg (Høyre) og fikk støtte fra alle partier i Stortinget, med unntak av det "populistiske" Fremskrittspartiet. Loven, som trer i kraft i januar 2006, forbyr diskriminering og trakassering "på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion og livssyn". Trakassering defineres i lovteksten som "handlinger, unnlatelser eller ytringer som virker eller har til formål å virke krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende eller ydmykende".

Et forbud mot diskriminering på jobb eller i boligleie er én ting. Men å kriminalisere ytringer er noe helt annet. Grunnen til at dette forbudet innføres på dette tidspunktet er intet mysterium: Bare relativt nylig, etter en lang, politisk korrekt stillhet, har mislykket integrering, kvinneundertrykkelse, kjønnslemlestelse, tvangsekteskap, æresdrap og andre spørsmål knyttet til landets muslimske miljøer – ikke minst spørsmålet om folks lojalitet til den nasjonen de bor i – blitt til offentlige samtaleemner. Drøftingen av disse temaene er upopulær blant mange minoritetsledere og talsmenn, som betrakter den som ”krenkende” og ”ydmykende”. Sammen med politikere, en del journalister og en rekke "antidiskrimineringsorganisasjoner" ønsker de å ta oss tilbake til de gode, gamle dagene (dvs. 2-3 år siden) da slike ting knapt ble omtalt i mediene og da den eneste vanskeligheten tilknyttet disse miljøene skulle være nordmenns rasisme.

Solberg, som hadde ansvar for integrering og andre innvandringsspørsmål, tok seg som regel av de ovennevnte utfordringene på en ganske tannløs måte. Men i forsøket på å dempe den åpne debatten om de religiøse og kulturelle tradisjonene som ligger til grunn for problemene var hun ikke tannløs i det hele tatt. Tvert imot fjernet hun til og med det grunnleggende demokratiske konseptet "uskyldig til det motsatte er bevist": Under rubrikken "bevisbyrde" står det i den nye loven at "Hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har funnet sted brudd på bestemmelsene….skal det legges til grunn at brudd har funnet sted, hvis ikke den som er ansvarlig for handlingen, unnlatelsen eller ytringen sannsynliggjør at det likevel ikke har funnet sted slikt brudd." Med andre ord ligger bevisbyrden hos den tiltalte: Man er skyldig inntil det motsatte er bevist.

Det blir enda verre. Klager over loven kan fremmes ikke bare av den angivelig forurettede part, men også av antidiskrimineringsorganisasjoner som Anti-rasistisk senter og Senter mot etnisk diskriminering (som medvirket til lovens utarbeidelse) og av diskrimineringsombudet (hvis fullmakter er skissert i en annen ny statutt, diskrimineringsombudsloven). Disse organene står dermed klar til å bistå dem som føler seg krenket i sak mot de nordmennene som hevdes å være krenkende parter. Blir man funnet skyldig i en slik krenkelse, kan man dømmes til å betale erstatning; Har man begått forbrytelsen "i fellesskap med minst to andre personer" (f.eks. en skribent som sammensverger seg med en redaktør og en forlegger?) kan det bety straff "med bøter eller fengsel inntil tre år". Kort sagt er loven, som formodentlig skal forebygge trakassering, faktisk en oppskrift på nettopp det – dvs. trakassering av nordmenn som tør å uttale ubehagelige sannheter.

I en ny bok, Eurabia, skriver Bat Ye'or om "dhimmier" – de ikke-muslimene som bodde i land erobret av muslimer og som ble tolerert hvis de underordnet seg profetens tilhengere, avholdt seg fra å kritisere deres seierherrer og aksepterte systematisk undertrykkelse og stadig misbruk. Ye'or bemerker at politikere i Europa stort sett har tatt på seg dhimmienes rolle i forhold til deres nye landsmenn: De ser bort fra mangelen på menneskerettigheter og intolerant retorikk i innvandrermiljøer mens de fordømmer og isolerer de europeere som prøver å diskutere problemene åpent og ærlig. I diskrimineringsloven har Stortinget rett og slett lovfestet "dhimmitude" – og gitt et nettverk av ikke-folkevalgte organer makt til å straffe uønskete ytringer.

Finnes det diskriminerende handlinger og ytringer i Norge i dag? Javisst. I mange hjem på Oslos østkant blir kvinner og jenter brutalt undertrykket, banket opp og voldtatt av menn som tror det er deres hellige rett og forpliktelse å gjøre nettopp det. I moskeer sprer imamer groteske løgner og vrøvl om kristne, jøder, europeere og homofile. Men det er nettopp denne slags handlinger og ytringer som er beskyttet av diskrimineringsloven: "Loven gjelder på alle samfunnsområder med unntak av familieliv og personlige forhold. Forbudet mot diskriminering på grunn av religion og livssyn…gjelder ikke for handlinger og aktiviteter i regi av tros- og livssynssamfunn og virksomheter med et religiøst eller livssynsmessig formål, dersom handlingene eller aktivitetene er av betydning for gjennomføringen av samfunnets eller virksomhetens religiøse eller livssynsmessige formål."

Det er dermed tillatt at en imam preker at nordmenn er svin, men en nordmann som svarer igjen risikerer fengsel. Likeså kan muslimske kvinner og jenter leve som fanger i sine egne hjem, mens en nordmann som prøver å rette søkelyset på problematikken risikerer å bli funnet skyldig i henhold til loven.

I Norge blir viktige lovforslag vanligvis debattert til kjedsommelighet i media før lovverket endres. Ikke diskrimineringsloven. Politikere og journalister unngikk å snakke noe særlig om forslaget på forhånd, og etterpå ble godkjennelsen knapt rapportert. Alminnelige nordmenn vet ingenting om loven. De er blitt fortalt gjentatte ganger av sine medier at president George W. Bush undertrykker meningsmotstandere og setter rettssikkerheten i fare i USA. Svært få av dem vet at det ikke er Bush-regjeringen, men deres eget Storting som har tatt et vesentlig skritt i den retningen.

Solberg & co. trodde sikkert at vedtakelsen av diskrimineringsloven ville blidgjøre muslimske ledere, talsmenn og ekstremister. De tar feil. Tvert imot vil loven oppmuntre dem til å insistere enda mer aggressivt på deres rett til å opprettholde barbariske skikker og fordommer i Norge. Samtidig vil loven styrke deres besluttsomhet til å befri det norske samfunnet for synspunkter eller ord som ikke overholder deres trossetninger. Det er sørgelig og skammelig at Norges nasjonalforsamling har prøvd å pasifisere grupper som har dypt udemokratiske tradisjoner ved å begrense nordmenns mest fundamentale demokratiske rettigheter. Hvorfor forstår politikerne ikke hvor mye de ofrer i dette misforståtte og forgjeves forsøket på å sikre sosial harmoni?

0 Comments:

Post a Comment

<< Home