Fjordman: Svikter universitetene i Midtøsten-debatten?

Monday, March 21, 2005

Svikter universitetene i Midtøsten-debatten?

Den norske bloggeren Fjordman gir sin tillatelse på forhånd til at alle som ønsker det kan kopiere, republisere, sende inn som kronikk eller leserinnlegg til avis, eller gjentrykke hele eller deler av alle mine norske tekster etter fritt ønske, så lenge du tilhører et demokratisk (ikke høyreekstremt) ståsted. Du kan også klippe og lime fra flere av dem, men ikke blande mine tekster med andres under navnet Fjordman, da jeg ikke lenger vil ha kontroll på hvilke meninger som formidles med min støtte. Dersom du blander mine tekster med egne skrifter, foretrekker jeg at du ikke nevner mitt navn. De som sender inn mine tekster til aviser kan bruke sitt eget navn, og dersom de ønsker det nevne at teksten gjengis med tillatelse av Fjordman. Det er hyggelig, men absolutt intet krav, dersom en referanse gis til min blog.

Blant flere oppgaver man ofte forestiller seg at universitetene skal oppfylle, kommer opplæring i kritisk tenkning som regel høyt. Ideelt sett skal studentene trenes til å stille spørsmål ved vedtatte sannheter, spesielt dersom disse ”sannhetene” er utbredte og er med på å forme den offentlige debatten. Klarer universitetene denne oppgaven? Undertegnede vil hevde at de ikke gjør det. I særlig grad har de sviktet i Midtøsten- og islamrelaterte temaer. Mens diskusjonen raser omkring Irak og Afghanistan, konflikten mellom israelere og palestinere, terrorangrep mot Madrid og spenninger mellom innfødte europeere og muslimske innvandrere, er det mange debattanter som fremsetter påstander det kan stilles mange spørsmålstegn ved. Ikke bare blir dette gjort i altfor liten grad av våre akademikere, ikke sjelden er de aktivt med på å støtte opp om slike myter.

Det hevdes av mange at våre dagers islamsk ekstremisme og terrorisme i stor grad skyldes fattigdom og desperasjon, og er et svar på langvarig vestlig undertrykkelse og kolonialisering. Går man denne påstanden etter i sømmene, har den en del store hull. Det er liten tvil om at den delen av verden som har lidd mest under vestlig kolonialisme og utbytting er Nord – og Sør – Amerika, og kanskje Australia. Europeisk kolonisering startet allerede på slutten av 1400 – tallet her. Selv etter at europeerne på 1800 – tallet forlot Latin – Amerika har Vesten i USAs skikkelse aktivt blandet seg inn i disse landenes affærer. Tross den brutale slavehandelen ble ikke en gang afrikanerne fortrengt i sitt eget land i en slik grad som de amerikanske indianerne ble.

Til kontrast kom det europeiske nærværet i Den arabiske verden mye seinere, varte mye kortere og, med unntak av Algerie, var også mildere enn i Amerika. Sentrale deler av Den arabiske halvøya ble aldri reelt kolonisert. Dersom det skulle være en direkte sammenheng mellom vestlig undertrykkelse og moderne terrorisme mot Vesten, burde gjerningsmennene bak 11.september vært fattige indianere fra Latin- Amerika. Tvert imot kom de fleste fra Saudi – Arabia, et rikt land som aldri har vært en europeisk koloni, og som faktisk selv drev sin egen kolonisering lenge før europeerne hadde satt sin for i andre deler av verden. Arabernes erobringer startet med islams inntog på midten av 600 – tallet, og medførte totalt uprovoserte angrep på Egypt, Nord – Afrika, Iran, Asia og deler av Europa. For de som hevder at muslimers mistro til Vesten stammer fra korstogene, kan det nevnes at det første av disse ble erklært i 1095. De foregikk 400 – 500 år ETTER at muslimene uten forvarsel hadde angrepet det kristne Europa og Midtøsten. Historikere som Bernard Lewis har da også påpekt at korstogene bør sees på som en forsinket forsvarsreaksjon fra et Europa som hadde vært beleiret av muslimer i århundrer, og at begrepet om ”hellig krig” ble importert til Europa fra nettopp islam. Uavhengig av dette pågikk det dessuten til dels brutale muslimske angrep på Sentral – Asia og India. Islamsk krigføring regnes som en av de viktigste grunnene til at buddhismen ble utryddet i sitt gamle kjerneområde i hjertet av Asia. Muslimsk aggresjon begynte et halvt tusen år før korstogene, nesten tusen år før europeisk kolonitid, 1100 år før USA i det hele tatt ble grunnlagt, og 1300 år før staten Israel ble opprettet. Fenomenet kan umulig forklares med noen av disse faktorene.

Andre enn muslimer har dessuten blitt utsatt for overgrep i moderne historie. Japanerne gikk på 1900 – tallet svært brutalt frem under sin kolonisering av Korea, deler av Kina og Sørøst – Asia, et område som i dag utgjør planetens raskest voksende økonomier. Hinduene i India var like lenge og mye under europeisk styre som muslimene. Likevel viser det seg i land som England at hinduer gjør det bedre på skolen og i arbeidsmarkedet, og har mindre konflikter med den innfødte befolkningen enn blant annet pakistanere. Det finnes ingen hinduistiske terrorgrupper i Storbritannia, mens britisk etterretning mange ganger har avverget muslimske terrorister fra å utføre angrep på uskyldige sivile. Innvandrerne fra Sør – Asia har nokså lik hudfarge, og har alle ikke-vestlig kulturell og religiøs bakgrunn. Forskjellene kan altså umulig begrunnes med bare vestlig rasisme og fremmedfrykt, heller ikke med kolonitida eller økonomisk utgangspunkt.

Noe annet som svært ofte hevdes er at ”islamsk kultur” var ledende i middelalderen, og at europeere skylder mye av vår teknologiske fremgang til muslimene. Dersom man sier at ”Midtøsten” var Europa kulturelt og økonomisk overlegen i middelalderen, er dette riktig. Slik hadde det imidlertid vært i tusenvis av år før islam så dagens lys. De eldste sivilisasjonene menneskeheten kjenner til strakte seg i et belte fra Egypt via Syria, Libanon, Irak og Iran til dagens Pakistan. Det er ingen tilfeldighet at de første europeiske høykulturene vokste frem i land som lå nært Midtøsten: Kreta, Hellas og seinere Italia. Selv i Romerriket var de østlige delene av riket sterkere, med flere og større byer og tettere handel enn de nordlige og vestlige delene. Da de muslimske araberne, et tilbakestående krigerfolk som ikke en gang hadde et utviklet skriftspråk, erobret Egypt, Syria og Iran, overtok de noen av verdens største sentre for oppsamlet kunnskap. Å si at ”muslimene” skapte Midtøstens høykulturer kan best sammenlignes med at en analfabet stormer inn i verdens største bibliotek, og gjør krav på å ha skrevet alle bøkene der. Midtøstens kulturelle overlegenhet i forhold til Europa begynte ikke med islams inntog. Faktisk sluttet den gradvis etter dette. En av historiens store gåter er hvordan denne en gang så dynamiske regionen i dag er blitt verdens problemområde nummer en. Tilfeldigvis overlapper denne nedgangen delvis med islamiseringen, selv om enkelte vil hevde at det var begynt før. Moderne vestlig kultur skylder mye til egyptere, grekere, romere, persere, bysantinere, assyrere, jøder, indere og kinesere. Vi skylder lite eller ingenting til islam.

Det faktum at slike påstander, som i beste fall er meget tvilsomme, får sirkulere så fritt i den offentlige diskusjonen, og bare sjelden blir motsagt, kan vanskelig tolkes som noe annet enn en svikt i universitetssystemet. Kanskje bør vi erkjenne at også andre kulturer har sine myter om egen fortreffelighet? Bør ikke disse også være gjenstand for kritisk vurdering? Lider Midtøsten-relaterte studier av en pro-islamsk slagside, eller bunner dette fenomenet i en overdrevet frykt for å bli stemplet som fremmedfiendtlig? Uansett årsak er det viktig at spørsmålet fokuseres på. Dersom man kommer med gale analyser av et problem, er det lite sannsynlig at man er i stand til å løse det. Tatt i betraktning de internasjonale spenningene vi har nå, har vi kort og godt ikke råd til å mislykkes i så viktige temaer. Tida er derfor overmoden for å rette søkelyset mot våre institusjoner for høyere utdanning, og den rollen de spiller i denne debatten.